Viser arkivet for stikkord sigrun

Akersaken – om klovner, statlig eierskap og mistillitsforslag

Akersaken ble debattert i Stortinget i går. Mistillitsforslaget mot regjeringen og Sylvia Brustad ble med 87 mot 79 stemmer ikke bifalt etter en flere timer lang debatt.

Statens engasjement i Aker Holding er viktig for å sikre norsk forankring av Aker Solutions som et viktig industriselskap med stor betydning for norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser. Jeg er en av de som er fornøyd med at Sylvia Brustad har vist til at prosessen rundt transaksjonene skulle vært bedre forankret gjennom at departementet skulle vært involvert på et tidligere tidspunkt, at saken skulle vært på generalforsamling, for å sikre aksjonærdemokratiet, og at det ble en ny og uavhengig gjennomgang av transaksjonen.

Jeg er enig med dem som er opptatt av at vi skal ha en aktiv stat i næringspolitikken. Jeg mener vi skal ha en aktiv og bevisst eier i våre statlige eierskap, noe jeg har merket meg at opposisjonspartiene er uenige seg i mellom om. Det eneste jeg har merket meg at de er enige om, er at de uttrykker mistillit. Men hva som er grunnlaget for mistilliten, varierer ut fra hvem du spør. Besynderlig. Når Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Venstre faktisk har klart å bli enige om en sak, altså mistillit, så er det meget spesielt at de er uenige om staten og statsråden har vært en for aktiv eller en for passiv eier.

Jeg merka meg en lederartikkel i Finansavisen 10. juni, hvor enkelte av de som deltok i Aker-debatten i går ble uthengt som klovner. Noen gang treffer journalistene og tabloidene godt, andre gang ikke. De som fulgte med i media rundt påsketider hadde vel forventet til og med Riksrett på grunn av denne saken. Jeg får lyst til å sitere et engelsk ordtak: ”Fare opp som en løve og dette ned som en skinnfell”. Det er i alle fall det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha observert opposisjonen. At det derfor ville ende opp i et ubegrunnet mistillitsforslag, var vel derfor forventet, da alle jo er opptatt av sin ære…

Staten har forankret styringen av sitt eierskap gjennom eierskapsmeldingen, aksjeselskapslovgivningen og norsk anbefaling for eierstyring av selskapsledelse og statens prinsipper for godt eierskap. Et sentralt prinsipp er at eierbeslutninger tas i generalforsamling. Det er selskapets plikt å orientere eieren, enten gjennom daglig leder eller styreleder, om spørsmål som er relevante for eieren. Statens styrerepresentant erstatter ikke den kontakt som det tilligger selskapet å ha direkte med departementet. En aksjeeieravtale som den som foreligger her, vil ikke komme i stedet for, men i tillegg til de prinsippene som gjelder. Staten har et omfattende eierskap i mange børsnoterte selskap og lang erfaring med å håndheve denne type informasjon og prosesser. Meg bekjent har manglende informasjonsutveksling mellom selskap og eier ikke vært et problem tidligere.

Jeg syns denne saken er såpass interessant, at jeg limer inn deler av innlegg holdt av Ola Borten Moe i Akersaken i går (selv om jeg vet at en blogg egentlig skal være mye kortere…):


”Mistillitsforslag er ingen lek. Utenom riksrettstiltale er mistillitsforslag Stortingets viktigste og mest potente våpen overfor den utøvende makt, både overfor enkeltstatsråder og regjeringen under ett. Tidvis har mistillitsforslag endret norsk politisk historie. Det klassiske eksemplet er mistillitsforslaget fra mindretallet i kommunalkomiteen og skog-, vassdrags- og industrikomiteen mot regjeringen Gerhardsen den 23. august 1963, etter gruveulykken i Kings Bay på Svalbard. Det forslaget ble vedtatt med 76 mot 74 stemmer og førte til at regjeringen søkte avskjed. Siden ble norsk politikk varig endret. Lyng-regjeringen viste at Arbeiderpartiet ikke var ment å styre for alltid. Det mistillitsforslaget er ett av over 60 siden annen verdenskrig. Det var et reelt mistillitsforslag, ment på ramme alvor, fremmet i forbindelse med en alvorlig sak – og det fikk konsekvenser.

Dagens mistillitsforslag blir ikke noe vannskille i norsk politisk historie – i beste fall blir det en historisk parentes. Etter beste evne har jeg lett etter paralleller, noe å sammenlikne med. Mitt stalltips er at det kommer i samme divisjon som flere av mistillitsforslagene som representanten Carl I. Hagen har fremmet. Den 19. november 1974 fremmet han mistillitsforslag mot utenriksministeren angående utenriksministerens redegjørelse. Det ble forkastet mot én stemme – sannsynligvis Hagen selv. Etter at Fremskrittspartiet bidrog til å felle Willoch-regjeringen, prøvde Hagen åpenbart å gjøre det godt igjen gjennom en serie mistillitsforslag mot regjeringen Brundtland. Det første i rekken satte han fram allerede under trontaledebatten den 20.–21. oktober 1986. Forslaget ble, som kjent, ikke bifalt mot 2 stemmer. Det er dermed nytt fra den kanten når Carl I. Hagen sier at mistillitsforslag ikke skal fremmes i utide.

Når skal Stortinget så fremme mistillitsforslag? Jo, når Regjeringen har brutt opplysningsplikten overfor parlamentet, handlet i strid med Stortingets vilje, føringer og lovvedtak. Vi kommer ikke unna ordet «alvor» i denne sammenhengen. Mistillitsforslaget mot statsråd Brustad kommer til kort målt opp mot alle disse kriteriene. Først og fremst virker det skreddersydd for media, og bortenfor Stortingets plikt til å opptre seriøst, alvorlig og til og med anstendig. Samtidig krever et slikt forslag i seg selv alvorlig ettertanke og nøye vurdering. For min egen del har jeg kommet til at jeg ikke kunne ha støttet det, selv om jeg hadde representert et opposisjonsparti. Det er for tynt, for useriøst og for vanskelig å ta på alvor.

Hamsun skrev at om hundre år er allting glemt – vel å merke med unntak av akkurat den setningen. Dagens mistillitsforslag vil være borte fra det kollektive minnet i god tid før hundre år har passert. Skjønt, hvem vet? Kanskje dukker det opp som et eksempel på meningsløse og dødfødte mistillitsforslag, akkurat som Hagens mistillitsforslag mot utenriksministeren i 1974.

Det blir ikke skrevet viktig politisk historie her i dag. Vi er lysår unna Kings Bay-saken. Ansvaret ligger hos opposisjonen. De har sikkert gjort som best de kunne. Det er deres unnskyldning. Det er også deres dom, for å sitere en av de fremste som har hatt sitt virke her i denne salen. ”

Vedlegg…:
_Votering:

De 87 representanter som stemte mot forslaget, var: Marianne Aasen, Gorm Kjernli, Åslaug Haga, Thorbjørn Jagland, Sigrun Eng, Lise Christoffersen, Magnar Lund Bergo, Torgeir Micaelsen, Per Olaf Lundteigen, Ann-Kristin Engstad, Alf E. Jakobsen, Olav Gunnar Ballo, Anette Trettebergstuen, Eirin Faldet, Ivar Skulstad, Trygve Slagsvold Vedum, Jørgen Olsen, Karin Andersen, Olav Akselsen, Per Rune Henriksen, Hilde Magnusson Lydvo, Ågot Valle, Dag Ole Teigen, Rune J. Skjælaaen, Asmund Kristoffersen, Svein Gjelseth, Jenny Klinge, Bjørn Jacobsen, Hill-Marta Solberg, Tor-Arne Strøm, Geir-Ketil Hansen, Torny Pedersen, Alf Ivar Samuelsen, Anna Ljunggren, Torstein Rudihagen, Berit Brørby, Inger S. Enger, Tore Hagebakken, Espen Johnsen, Marit Nybakk, Jan Bøhler, Heikki Holmås, Britt Hildeng, Marianne Marthinsen, Akhtar Chaudhry, Saera Khan, Truls Wickholm, Tore Nordtun, Eirin Kristin Sund, Torfinn Opheim, Trond Lode, Hallgeir H. Langeland, Reidar Sandal, Erling Sande, Ingrid Heggø, Sigvald Oppebøen Hansen, Sindre Fossum Beyer, Terje Aasland, Bendiks H. Arnesen, Anne Marit Bjørnflaten, Lena Jensen, Tove Karoline Knutsen, Gerd Janne Kristoffersen, Arild Stokkan-Grande, Anna Ceselie Brustad Moe, Inge Ryan, Gunn Karin Gjul, Jorodd Asphjell, Øystein Djupedal, Eva Kristin Hansen, Ola Borten Moe, Arne L. Haugen, Sonja Mandt-Bartholsen, Steinar Gullvåg, Tom Strømstad Olsen, Inga Marte Thorkildsen, Signe Øye, Svein Roald Hansen, Irene Johansen, May Hansen, Freddy de Ruiter, Inger Løite, Rolf Terje Klungland, Sverre Myrli, Vidar Bjørnstad, Gunvor Eldegard, Rolf Reikvam.

De 79 representanter som stemte for forslaget, var: Borghild Tenden, Kari Kjønaas Kjos, Sonja Irene Sjøli, Ib Thomsen, André Oktay Dahl, Ulf Erik Knudsen, Trond Helleland, Jørund Rytman, Jan-Henrik Fredriksen, Vera Lysklætt, Per Roar Bredvold, Gunnar Gundersen, Arne Sortevik, Erna Solberg, Gjermund Hagesæter, Ingebrigt S. Sørfonn, Øyvind Halleraker, Lars Sponheim, Torbjørn Hansen, Laila Dåvøy, Rolf Jarle Brøske, Lodve Solholm, May-Helen Molvær Grimstad, Leif Helge Kongshaug, Kenneth Svendsen, Jan Arild Ellingsen, Ivar Kristiansen, Jan Sahl, Thore A. Nistad, Olemic Thommessen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen, Odd Einar Dørum, Ine Marie Eriksen Søreide, Siv Jensen, Inge Lønning, Christian Tybring-Gjedde, Trine Skei Grande, Hans Olav Syversen, Øyvind Vaksdal, Bent Høie, Dagfinn Høybråten, Solveig Horne, Ketil Solvik-Olsen, Finn Martin Vallersnes, Gunnar Kvassheim, Bjørg Tørresdal, Åge Starheim, Gunvald Ludvigsen, Bård Hoksrud, Kåre Fostervold, Kari Lise Holmberg, Øyvind Korsberg, Per-Willy Amundsen, Elisabeth Aspaker, Robert Eriksson, André N. Skjelstad, Linda C. Hofstad Helleland, Tord Lien, Ola T. Lånke, Per Ove Width, Svein Flåtten, Anders Anundsen, Ulf Leirstein, Jon Jæger Gåsvatn, Martin Engeset, Vigdis Giltun, Line Henriette Holten Hjemdal, Torbjørn Andersen, Åse Gunhild Woie Duesund, Henning Skumsvoll, Dagrun Eriksen, Peter Skovholt Gitmark, Åse Michaelsen, Anne Margrethe Larsen, Morten Høglund, Jan Petersen, Hans Frode Kielland Asmyhr, Jan Tore Sanner.

Følgende 3 representanter var fraværende: Karin S. Woldseth (forf.), Harald T. Nesvik (forf.), Per Sandberg (forf.)_